David, de Landsforvist konge

Det var en gang i Palestina, med hviskende åser og olivenlunder, en ydmyk gjetergutt ble berømt. Harpens sang ga gjenlyd, og i hver landsby ble navnet hans beryktet. Der bodde en vakker prinsesse, Mikal, datter av kong Saul, hvis skjønnhet kunne stoppe solen og månen, og da David først så henne, steg hjertet hans høyere enn noen sang han noen gang hadde sunget. Men kongens sjalusi brant som ild i tørt gress. Han så folket hylle David som helt og Israels frelser, og derfor slo frykten rot i hjertet hans for at han kunne miste tronen sin til gutten. Han sendte gutten inn i kampens strid – inn i Afrikas ugjestmilde land – alle planer for å se ham drept. Forgiftede begre, skjulte kniver, dødelige oppdrag: ingen plan gikk ubearbeidet hen. Gud beskyttet gutten; hans profet, Samuel, kronet ham i hemmelighet til konge en dag fordi kong Saul forlot Gud for menneskers ros. Gjennom hver fare klamret David seg til én ledestjerne – Mikals kjærlighet. Senere virket det som om David, som ble kongens svigersønn og kommandør for tusen krigere, var forutbestemt til et godt liv. Likevel snudde lykkens hjul raskt mot ham. Anklager, svik og mørke hviskinger fratok ham alt. En daggry våknet han som en fredløs, jaget av soldatene han en gang ledet. Fratatt tittel og kjærlighet kollapset Davids verden. Mikal – hans første og sanneste kjærlighet – ble revet fra ham, og sorgens vekt drev ham til fortvilelsens rand. Da håpet bare virket som et minne, flyktet han med en fillete flokk flyktninger inn i de ville Judea-fjellene. Bak ham steg tordenen av kong Sauls nådeløse forfølgelse, og foran ham strakte en gold villmark av usikkerhet seg. Slik begynte legenden om den landflyktige kongen: en fortelling om kjærlighet og lojalitet, om barmhjertighet og hevn, og om én manns tro på at selv i eksil…